Øllebrød

av The Monn Keys | The Monn Keys Vol.1

Dyrene i Afrika

av The Monn Keys | The Monn Keys Vol.1

Hei hå, nå er det jul igjen

av The Monn Keys | The Monn Keys Vol.3

The Monn Keys
Oppskriften på et lykkelig liv

av Arvid Skancke Knutsen

Historien om The Monn Keys kan egentlig oppsummeres nokså enkelt: i nærmere tyve år var de den beste vokal- og showgruppen Norge kunne by på. De hadde humor og humør, musiserte sammen på et stilsikkert og sofistikert nivå, og var nært knyttet til landets beste arrangør. De behersket en rekke stilarter, fremførte sangene med smittsom spilleglede, og introduserte screwball-humoren i norsk musikk. Samtidig hadde de også en mer ambisiøs side, noe vi blant annet hører på albumet ”Dreamsville” fra 1960. Det er et av de aller tidligste eksemplene på at norske pop-artister fikk prøve seg på det internasjonale markedet, og står den dag i dag som en bauta innen norsk vokalmusikk.

Denne delen av historien om The Monn Keys har kommet bedre frem de siste årene, ikke minst gjennom utstillingen til Rockheim i 2011. ”Dreamsville” var en ambisiøs plate med hipp vokaljazz, som blant annet inneholdt inspirerte versjoner av komposisjoner av størrelser som Henry Mancini, André Previn og Horace Silver. Albumet kom ut på det nordamerikanske selskapet Omega Records, og ble året etter re-lansert internasjonalt av Warner Brothers i USA.

Det var heller ikke The Monn Keys’ første forsøk på å vekke interesse utenfor Norges grenser. De hadde en solid posisjon i Skandinavia og Norden, og hadde i årene 1957-59 gitt ut flere plater med engelskspråklige sanger i ”Radio Luxembourg Top 20-series”. Her hjemme var de mer kjent for sine norske innspillinger, slik som ”Øllebrød”, ”Solskinn om bord”, ”Lykkehjulet”, ”Fyre for kråkene” og ”Dyrene i Afrika”. Det er det norskspråklige repertoaret som denne samlingen konsentrerer seg om, selv om ”Svo ung og blíð” fra 1955 er et sjarmerende eksempel på populariteten The Monn Keys og Nora Brockstedt nøt på Island. Underveis er det ellers nok av eksempler på at The Monn Keys leker seg med andre språk og internasjonale vendinger.

I det hele tatt er lekenhet et av de viktigste stikkordene her. Her hører vi The Monn Keys boltre seg i svingende jazz, mambo og calypso, men også Prøysen-repertoar, gammeldans og norsk folkemusikk. Det er nesten alltid et smilende overskudd i musikken, full av overraskende og muntre innfall. Selv når The Monn Keys spiller inn rene reklameplater, føles resultatet som regel friskt, småfrekt og morsomt. De kan være svært treffsikre i sine parodier, og presenterer innimellom nærmest absurde sketsjer som ”Det blir’ke no’ bryllup på lørdag” og ”Jeg venter på deg til du kommer”. I tillegg gjør de det med stil og et vennlig blunk til lytterne.

Det er på tide å presentere hovedpersonene: The Monn Keys startet opp som et amatørensemble på Hegdehaugen skole i Oslo i 1948, med det senere ekteparet Egil Monn Iversen og Sølvi Wang i hovedrollene. Rundt 1950 var følgende besetning på plass: Sølvi Wang, Fredrik Conradi, Per Asplin, Nora Brockstedt og Oddvar Sanne. De debuterte på 78-plate i 1951, med ”Vel møtt igjen / En krone per kyss”. Her var tekstene ved Erik Diesen, som på denne tiden var i ferd å bli en viktig NRK-profil. Monn Iversens smarte teft for arrangementer av samtidige slagere, The Monn Keys’ musikalitet og Diesens uærbødige, men ofte elegante tekster skulle snart vise seg å være en vinner-kombinasjon som Norge knapt har sett maken til.

The Monn Keys’ representerte en moderne fremtidsoptimisme i det Norge for alvor var i ferd med å komme seg ut av krigens skygge. De var til stede i alle tidens medier, på show- og revy-scener, på film og i radio. De hadde stor suksess i Ungdommens Radioavis, der nettopp Erik Diesen var sentral, og senere i Slagerparaden, Lån oss øre og Det ligger i luften. Da TV-mediet omsider kom på plass rundt 1960, viste det seg fort at de behersket det også: Det er en fremdeles en stor glede å se gruppen gjøgle, synge og improvisere i Prospektkortet og fjernsynsutgaven av Slagerparaden.

Da hadde det for lengst skjedd endringer i gruppen. Fredrik Conradi forsvant i 1954, da The Monn Keys tok skrittet over i de profesjonelles rekker. Året etter valgte Nora Brockstedt å konsentrere seg om solokarrieren, men multi-talentet Arne Bendiksen klarte langt på vei å erstatte begge. Samtidig var suksessen til The Monn Keys med på å bygge opp Egil Monn Iversen som musikk-Norges mektigste mann. I 1959 sto Egil Monn Iversen A/S for nærmere en fjerdedel av all omsetning av musikk her hjemme.

Historien om The Monn Keys, og om de individuelle talentene i og rundt ensemblet, er i det hele tatt et svært rikt og viktig kapittel i norsk platehistorie. Men viktigst av alt er likevel det overflødighetshornet som innspillingene på Musica og Triola representerer, og som Normann Records for første gang har samlet i et så rikt monn. Det meste av materialet er hentet fra 50-tallet, som kanskje står igjen som deres aller mest kreative periode, men du får også et gjenhør med noen av de største hitsene fra 60-tallet: ”Gøy på landet”, ”Åh Marie jeg vil hjem” og ”Stakkars store sterke karer”.

Det er kort sagt bare å invitere til fest. Om du skal servere noe i tillegg til den sprudlende musikken, kan vi kanskje foreslå denne oppskriften: ”Ta en sild med skinn og bein / Og en hekto pimpestein (…) / Fire tuber globoid, midt i den beste plommetid / Og undertøy av fin trikot, som du får på utsalg nå.”