Arnt Haugen
av Thor-Rune Haugen

Som Arnt Haugens sønn må jeg innrømme at denne samlingen med innspillinger tar meg tilbake til 3. januar 1988 – den dagen min far fylte 60 år. Vi hadde hatt en rolig feiring med noen få venner på besøk, men mor, far og jeg satt alene igjen i stua i Kongsberg. Klokka nærmet seg midnatt. Vi begynte å prate om «gamle dager» og spesielt gamle plateinnspillinger. Som jeg mente fortjente å bli digitalisert for fremtiden. Den tanken hadde ikke enset ham før. 

Plutselig reiste pappa seg med uvanlig stor besluttsomhet – åpenbart med en klar tanke i hodet. Han gikk inn på arbeidsrommet sitt og kom tilbake med en gammel tutgrammofon som han rigget opp på gulvet. Så gikk han inn i kottet der han hadde arkivet sitt – og kom tilbake med en bunke blå mapper. De inneholdt alle hans originale utgivelser på 78-plater (voksplater eller steinkaker, om man vil) fra perioden 1948-1958. Så satte vi oss rundt grammofonen og han begynte å spille dem etter tur – i kronologisk rekkefølge. 

Stadig påpekte han ting som burde vært annerledes: Feilspillinger, svakheter i arrangementene, musikalske forutsigbareheter og annet. Men også der noen av musikerne hadde gjort noe ekstra fint. Feilene og manglene irriterte ham: «Hvis vi bare hadde hatt tid å gjøre det bedre!» 

Men den tiden var det ingen som fikk den gangen på 40- og 50-tallet. Min far var 20 år da han gikk i studio for å spille inn sin aller første plate. His Master’s Voice ønsket å gi ut noen innspillinger. Slik gikk det til at han 25. september 1948 kom til «Masken» i Oslo sammen med sine rutinerte medmusikanter Olaf Garås (trekkspill) og Einar Omholdt (gitar) for å spille inn fire melodier.  

Det var en solid konsentrasjonsutfordring å lage plater den gangen. Båndopptak og omtagninger var ukjente begrep. Alt gikk rett inn på rådyre voksplater, så det gjaldt å stille godt forberedt med mye øving i fingrene. Spilte noen feil et sted ville plata komme ut med feilspilling og alt. Heldigvis hadde de tre musikantene to års erfaring sammen fra radiostudio i NRK. Så de beholdt både roen og konsentrasjonen. Alt gikk fint og platedebuten med melodiene «På jonsokfest» og «Fest på sletta» så dagens lys senere det året.  Plate-eventyret var i gang. Det skulle vare resten av hans liv. 

I flere timer satt vi og hørte hans gamle innspillinger på 60-årsdagen hans. Det var helt fascinerende å høre på alt han sa om det han hørte. Han var en særdeles selvkritisk spillemann, min far. Men han var litt stolt av det han hørte, også. Og jeg hadde aldri hørt ham snakke så mye om sin egen musikalske fortid. Og jeg får en rar følelse i kroppen når jeg tenker på den kvelden/natta. Et halvår senere var han død. 

Jeg har alltid hevdet at hans beste komposisjoner hadde en melodisk kvalitet som kunne vært brukt også i helt andre musikalske omgivelser enn bare gammeldans og tradisjonell trekkspill-musikk. Her på denne samlingen kan dere høre mye av soundtracket til 60-årsfeiringen vår. Håper den er like givende for dere som den var for både han og meg den gangen i 1988. 

Med musikalsk hilsen fra Thor-Rune Haugen (stolt sønn)