Biografi INGER JACOBSEN

Inger Johanne Jacobsen ble født 13. oktober 1923 på Torshov i Oslo, i den tiden da byen enda bar navnet Kristiania. Hun vokste opp i en familie der det var mye sang og musikk. Faren hennes dirigerte kor, moren sto også i kor, og broren var solist i kor, så hver søndag var det flerstemt korsang hjemme på kjøkkenet i Hegermannsgate. Alle leste de noter, men ikke Inger som gjennom hele sin karriere klarte seg med sitt gode gehør.

Allerede da hun var 13 år gammel sang Inger Jacobsen profesjonelt. Hennes onkel var musiker og leder for orkesteret Broadway Band der Inger gjerne var vokalist i sanger som «Star dust» og «Alexander’s ragtime band».

Det store navnet innenfor skandinavisk jazz- og swingmusikk ved krigsutbruddet, var den svenske sangerinnen Alice Babs. Hennes populære filmslager ”Swing it magister’n” gjorde henne til et idol av det helt store formatet. Sommeren 1941 skulle «Norges Alice Babs» kåres på Bygdøynes i Oslo. Noen venner av Inger meldte henne på konkurransen uten at hun visste om det, og dermed ble hun nødt til å synge med Frank Ottersens kvartett som akkompagnerte samtlige deltakere. Hun vant finalen, og ble umiddelbart engasjert til å synge hele resten av sommeren sammen med Rowland Greenbergs orkester på Sinsen kino.

Egentlig hadde Inger Jacobsen aldri tenkt på å lage grammofonplater, men etter å ha vunnet Babs-konkurransen fikk hun et tilbud fra Norsk Telefunken Radioaktieselskap. Direktør Eilif Meyer og innspillingssjef John Johanson var på jakt etter kvinnestemmer som de gjerne ville prøve ut. Inger Jacobsens første innspilling var «Charleston i Grukkedalen» av Kristian Hauger som hun sang med komponistens eget orkester. Dette var ingen enkel oppgave for en pur ung artist. Det var tekst på hvert eneste taktslag, så hun hadde til slutt ikke pust igjen. Testpressinger ble laget, men resultatet var såpass tvilsomt at platen aldri nådde ut på markedet.

Inger Jacobsen var likevel en viktig artist for Telefunken, eller A/S NERA som selskapet kom til å hete etter krigsoppgjøret. Etiketten skiftet da navn til Musica Telefunken i 1946-1947, deretter het den kort og godt Musica. Mange av hennes beste innspillinger ble gjort for dette selskapet som hun var knyttet til årene 1941-1953.

Det første fredsåret 1945-1946 sang Inger Jacobsen ofte med Øivind Berghs danseorkester, både på grammofonplater og i Hotel Bristol i Oslo, der orkesteret hadde fast ansettelse. Flere av konsertene i Den Mauriske Hall ble sendt direkte i radio. Ofte var det ikke tid til å prøve noe særlig, og hun ble bedt om å synge sanger som hun ikke alltid kjente så godt. Siden bruk av noter ikke var aktuelt, utviklet Øivind Bergh og Inger Jacobsen et slags internt fingerspråk. Inger pleide å ligge litt etter musikken når hun sang. Dersom melodien gikk en halvtone opp eller en halvtone ned, ble dette vist med tommelfinger. Pekefingeren i været viste at det var en heltone. Denne nonverbale kommunikasjonen mellom dirigenten og sangeren gikk alltid bra.

Fra og med 1954 var Inger Jacobsen knyttet til selskapet Iversen & Frogh A/S. Skiftet av plateselskap førte til at hun fikk et nytt image. Det var andre musikere som arbeidet hos Iversen & Frogh A/S, bl.a. gitaristen Robert Normann, pianisten Willy Andresen og trekkspilleren Rolf Syversen som også var selskapets produsent og innspillingssjef. Dette betød andre slags musikkarrangementer enn hos A/S NERA. Ofte ble det laget trikkinnspillinger med pålagt andrestemme, noe som passet Inger Jacobsen utmerket. Utgivelsene på Columbia-etiketten gjorde henne til en virkelig popstjerne.

Innspillingene foregikk vanligvis i selskapets eget studio i Youngs gate 1. Dette var et bittelite studio, bare 10-12 kvadratmeter stort, som lå i en korridor i tredje etasje, like ved siden av selskapets kontorer. Rommet var så trangt at det bare så vidt var plass til orkesteret. Et lys utenfor og et skilt som viste STILLE! fortalte at det foregikk opptak. Det hendte at kontorfolkene kom busende inn under innspillingen, og da måtte alt gjøres om igjen.

Inger Jacobsen arbeidet alltid grundig med tekstene til de visene hun sang. Hun forsøkte å leve seg inn i de personene som tekstene handlet om for å kunne gjøre dem virkelige. I så måte lyktes hun totalt med visen om de to kvinnene som begge arbeidet på en kafe og som begge svermet for den samme mannen. Den kanskje aller største platesuksessen til Inger Jacobsen var «Frøken Johansen og jeg», en treffsikker vise av Thore Skogman og Jacob Hjelte som ble innspilt og utgitt i 1960. Platen solgte over 60 000 eksemplarer. Den lå fire uker på toppen av VG-lista, og Inger Jacobsen kunne innkassere gullplatetrofeet for denne store slageren.

Som plateartist var Inger Jacobsen så avgjort en slager- og visesangerinne. Hun er svært lite dokumentert som jazzsangerinne, selv om hun gjennom hele 1950-tallet, i skarp konkurranse med Nora Brockstedt, Sølvi Wang, Åse Wentzel og Karin Krog, ble kåret som en av Norges fremste jazzvokalister av leserne i ukeavisen «Verden Rundt», eller «Verdensrevyen», og i bransjebladet «Norsk Jazz».

Helt mot slutten av sin karriere som grammofonsanger ble Inger Jacobsen involvert i en serie LP-plater som ble kalt ”Refrenget”. Dette var lange potpurrier over kjente og kjære sanger, eldre og nyere slagere om hverandre. Hennes partner på disse platene var den svenske sangeren, komponisten og tekstforfatteren Thore Skogman. Arnt Haugen og Willy Andresen stilte med hvert sitt orkester, og produsenten Rolf Syversen var i høyeste grad aktivt medvirkende ved innspillingene. Alt i alt ble det laget fire ”Refrenget” i løpet av årene 1967-1971. En ekstra ”Julerefrenget” kom på markedet i 1977 da alle de øvrige LP-platene ble gjenutgitt med helt nye coverdesign. Med seks uker på albumlista i VG vinteren 1968 og gjenutgitt to ganger, var det første ”Refrenget” helt klart den største suksessen.

Ved siden av sin lange karriere som sanger, var Inger Jacobsen i nesten alle år aktiv innenfor revy og teater. Sommeren 1948 var hun engasjert ved Jens Book-Jenssens sirkusrevy i telt på Kontraskjæret, men da først og fremst med sangnummer. Det var imidlertid Book’n som ville at Inger Jacobsen skulle prøve seg i det komiske faget. Det første hun gjorde var en parodi på «Tennessee waltz» som var et nummer i «Slagerparaden», en landsturne som ble avsluttet med gjestespill på Det Norske Teatret, Stortingsgaten 16, sommeren 1952.

Da Jens Book-Jenssen overtok ansvaret for Chat Noir høsten 1954, ble Inger Jacobsen engasjert til revyen «Over alle grenser». Som et viktig medlem av ensemblet fikk hun i vårrevyen «Kjør Storgata!» i 1955 synge en spesiell vise som vakte betydelig oppsikt. Den het «Storgatas fisk og vilt» og handlet om en prostituert kvinne på strøket som Inger Jacobsen karakteriserte så fortreffelig. Både tekst og melodi var laget av Frithjof Granli. I revyen «Smilebåndet» våren 1956 sang Inger Jacobsen den nydelige visen om «Hjula veveri», også med tekst av Granli og melodi av Carsten Klouman. Revyen hadde Akerselva som et gjennomgående tema, og visen handlet om fabrikkjentene som forfatteren Oscar Braaten har udødeliggjort gjennom sin litteratur. Heldigvis ble disse to visene mange år seinere spilt inn og gitt ut på LP-albumet ”Jeg har mitt hjerte i Oslo”.

En ny epoke i Inger Jacobsens liv som scenekunstner begynte da hun i 1976 fikk en telefon fra Riksteateret om hun ville spille Dobbelt-Petra i «Den store barnedåpen» av Oscar Braaten. Med dette gjestespillet var hun snart fast ansatt ved teateret, og hun forble trofast mot det så lenge hun var aktiv som skuespiller. Gjennom disse årene hadde hun mange ulike roller, fra komedier og lette lystspill av typen «Charleys tante» til dramaer som «Hedda Gabler» og «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen. Noen av hennes mest vesentlige oppgaver var hovedroller i «Det lykkelige valg» av Nils Kjær, og i de moderne dramaene «Visittid» og «Kollisjon» av Sverre Udnæs.

Sin avskjed ved Riksteatret hadde hun våren 1994 som Krestine Krokengen i musikalen «Trost i taklampa» av Alf Prøysen, Asbjørn Toms og Finn Ludt. Ved den avsluttende forestillingen i Ridehuset i Oslo ble Inger Jacobsen tildelt kongens fortjenestemedalje i gull for sitt lange virke innen norsk revy og teater. Dette virket var nå likevel ikke riktig slutt, for hun gjestet ved Riksteatret og var ute på turne også etter at hun ble pensjonist.

Gjennom alle sine år var Inger Jacobsen en mer eller mindre fast gjest i radio og fjernsyn. Hun medvirket i mange forskjellige musikk- og underholdningsprogrammer. Tidligere er nevnt den direktesendte dansemusikken fra Hotel Bristol med Øivind Berghs orkester rett etter krigen. Våren 1952 sang hun med Thorleif Østerengs jazzensemble, og ble i den forbindelse fotografert sammen med musikerne i solveggen utenfor radiohuset. I en direkte sending fra restaurant Speilen seint på høsten 1953 sang Inger Jacobsen med Frank Ottersens sekstett. Repertoaret var sikkert typisk for sin tid og kanskje litt nærmere det som var virkeligheten enn de samtidige plateutgivelsene. Inger sang f. eks. jazzlåtene ”You go to my head” og ”How high the moon” i denne sendingen.

Blant de mange radioprogrammer er det et prosjekt som må nevnes spesielt. «Dans på sletta» var en serie på tolv programmer som ble sendt første gang sommeren 1966. Alf Prøysen sto for manuskript og opplegg for de tolv tablåene der Inger Jacobsen figurerte som sangerinnen Evelyn Star sammen med orkesteret Big Boy Band (som var Willy Andresens orkester). De fleste duettene hun gjorde sammen med Alf Prøysen i disse programmene, ble gitt ut på CD-samlingen ”Original Prøysen” i 1993.

Den aller første dramaserien NRK fjernsynet laget hadde tittelen «Kontorsjef Tangen». Dette var fire halvtimes episoder som handlet om dagliglivet i en familie. Den lett forvirrede kontorsjefen ble spilt av Leif Juster, mens Inger Jacobsen var hans driftige og velmenende frue. Serien ble sendt i fjernsynet omkring juletider 1966. Da NRK bestemte seg for å satse på moderne såpeopera i stedet for fjernsynsteater tidlig på 1990-tallet, ble Inger Jacobsen nok en gang kontaktet. Hun var en av de faste karakterene i den første såpeserien som het «Selv i de beste familier». Det fysiske miljøet for konfliktene og forviklingene var et sommerhotell ved fjorden.

Da Inger Jacobsen fylte 70 år, var hun sprek, oppegående og fortsatt full av arbeidslyst. Alvorlig kreftsykdom satte imidlertid en stopper for alle planlagte aktiviteter. Hun døde 21. juli 1996, og ble etter eget ønske bisatt i all stillhet.